Etter over 30 år i rus, statlig oppfølging og gjennomført rehabilitering i 2021 holdt heldigvis ruskonsulenten kontakten. Hun ringte en dag og informerte om arbeidet til klubben og arrangerte et møte med Lars Tore Markussen ( klubbens primus motor ).
Det tilbudet må ha dalt ned fra himmelen tenkte jeg. Jeg opplevde å bli møtt som den jeg var og innså at dette kan ha stor etterverns verdi for meg. Det er ofte ettervernet som er kritisk for å kunne bygge seg opp og komme tilbake til samfunnet. Klubben ga meg en omsorg, forutsigbarhet, fellesskap, felles måltider og et miljø som også ga meg muligheten til å ta ansvar.
Gjennom rusen mistet jeg respekten for meg selv og andre. I klubben er det rake motsetningen. Her fikk jeg et sted hvor jeg kunne bygge opp en alternativ identitet til min rus identitet gjennom respekt. Frykten for å møte seg selv er ofte drivkraften for rusen.
Jeg opplever nå at jeg evner å fjerne selvforakten og bygge opp en grunnmur som jeg kan stå på i alle faser av det videre livet. Jeg bruker tid med de andre utøverne, stiller opp, hjelper til, er også en samtalepartner. Jeg opplever at jeg bidrar!
Fritiden imellom samlingene er ofte det vanskelige – da er respekten – ansvaret for fellesskapet avgjørende for å håndtere situasjonen. Tilbudet om å bli hentet til samlingene har også vært avgjørende for meg.
Det er et fristed, det er plass og rom også på en dårlig dag. Her trenger jeg ikke maske og her blir jeg etterspurt.
Hadde jeg møtt dette for 20 år siden så hadde jeg hatt familien min i dag.
