En positiv gjeng møttes på klubbhuset til Morsa sykkelklubb for forberedelser, planlegging av dagen og småprat om løst og fast. Dagens hovedfokus var spisset inn mot sesongens kommende ritt. Vi skulle trene på å få i oss nok og riktig næring før og under turen. Det er viktig å innarbeide gode rutiner for inntak av karbohydrater og elektrolytter, samt trene opp kroppen til å kunne utnytte næringsstoffene under aktivitet.
Den første gelen ble inntatt allerede i bilen på vei til startpunktet ved Vistingflo. Med fulle flasker energidrikk på syklene, var vi klare for Glommastien rundt. Vi fikk følge av to veldig hyggelige lokalkjente syklister som kjente ruta vi skulle sykle godt.
I fint driv langs Glomma
I fint driv la vi ut på den i overkant av 4 mil lange runden. På tross av litt regn på starten, var det god stemning, og regnet ble fort erstattet med pent sommervær. Glommastien går hovedsakelig på fine grusveier langs begge sider av Glomma. Den tar oss gjennom historiske industriområder og idyllisk kulturlandskap mellom Sarpsborg og Fredrikstad.
Etter hvert som alle ble varmere, både i kroppen og i trøya, ble det i tillegg mye skravling. Lars Tore, som vanligvis ruver nesten to meter over bakken, måtte gjøre seg enda høyere for å nå gjennom og minne alle på å spise og drikke på de korte, innlagte stoppene underveis.
En annen viktig målsetning er å sykle sammen som et lag. Vi er sterkere når vi står sammen. Når alle bidrar med sine styrker, får vi et trygt og motiverende klima der det er rom for å presse seg selv og bli enda bedre syklister. Like verdifullt er det å kjenne på mestring og samle gode opplevelser i erfaringsbanken. Mot slutten av turen kjente flere av oss effekten av dagens gjennomtenkte næringsplan og hadde et par ekstra gir å kjøre med.
I samme øyeblikk som siste fot ble klikket ut av pedalen, braket det løs både styrtregn og tordenvær. Fornøyde avsluttet vi derfor dagen innendørs med et felles måltid. En stor takk sendes til alle som bidrar til å muliggjøre slike fine dager på to hjul!
Magadrag for den store forskjellen
Viktige brev man skriver uten å vite helt hvem som er mottakerne, starter ofte med ordene «to whom it may concern». Jeg tenker at i dette tilfellet angår det oss alle. På et eller annet plan, trenger vi alle ingredienser i livene våre som gjør dem meningsfulle. For vi er alle gode på noe, vi kan alle blomstre, men vi trenger noen ganger litt ekstra vann, næring og motivasjon for å forstå det selv. Det har selvfølgelig konsekvenser å bli trodd på, få lov til å følge drømmer og oppnå mål. Man vokser, får tro på seg seg og blir mer selvstendig. Det tenker jeg vi er verdt.
Realiteten er dessverre at mange er ensomme og opplever lite mening i livene sine. Det blir vonde og selvforsterkende hjul som det er vanskelig å bryte ut av. Det er kanskje akkurat der, midt i fortvilelsen, at det er viktig å stoppe opp og se muligheter fremfor begrensninger? At det er akkurat der det skal såes et frø? Og i en verden med hastverk, verdsette frøets evne til å slå røtter og skape en stødig plattform å vokse fra, lenge før man kan skimte så mye som en liten grønn prikk i jorda? Det kan virke meningsløst å bruke masse ressurser på en karrig jordflekk uten åpenbart potensiale. Kanskje går det lang tid uten målbare resultater. Men jeg lover: for frøet betyr det alt!
Fra tunge diagnoser til mestring og glede
Som et levende eksempel, har jeg behov for å uttrykke hva det har betydd for meg å få muligheten til å være aktiv og i bevegelse. Vi vet det jo alle sammen; vi har hørt det, lest det eller selv erfart sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse.
«Med tilrettelegging fra dedikerte hjelpere, har jeg erfart så uendelig mye mestring og glede. Parallelt har jeg gradvis kunne trappe ned på medisiner, vært sjeldnere på sykehus og blitt mer engasjert i eget liv.»
– Sitat fra en Morsa-sykkelentusiast
Det er fremdeles sårbart, og når det popper frem en blomst, er den ofte i behov av en blomsterpinne eller to for å ikke knekke av. For noen år siden, var derimot utsikten for en liten knopp nærmest fraværende med alle de tunge diagnosene som skygget for dagslyset. jeg var inni boksen. Det står stor respekt av de som våger tenke utenfor den!
Vi vet ikke hvordan fremtiden ser ut. Vi vet ikke om vi lander på beina når vi tar sats og kaster oss ut i noe nytt. Alt vi har er her og nå, farget av det som har vært før. Om vi gjør et helhjertet forsøk på noe, er imidlertid sannsynligheten for å lykkes større enn om man dypper en tå ut i et prosjekt for å kjenne på temperaturen. Jeg graver litt for å finne min indre utestemme. Jeg har mye på hjertet, for jeg har kjent betydningen i både kropp og sinn. Og for å være ærlig, alternativet tror jeg hadde kommet fra en vissen tornebusk. Da hadde det vært litt for sent.
